Det er Peter Langdal som spør. Dansken som i en årrekke drev Betty Nansen Teatret og som er blant Skandinavias mest sentrale teaterinstruktører. Nå har han modernisert Samfunnets støtter, men selv uten bearbeidingen ville gjenklangen fra Henrik Ibsens 1877-drama slått inn i dagens norske og europeiske virkelighet. Gjenkjennelsen i alt fra forsikringssvindel, arbeidskonflikter og likestilling, til flyktningekatastrofen og økt fremmedfrykt, trenger knapt understrekes. Heller ikke kjærligheten slipper unna.

–        Samfunnets støtter handler om løgn, om kjønnspolitikk og kampen mellom arbeidere og lederskap. Det handler om angsten for det som kommer utenfra, og dette gir åpenbare paralleller til det vi ser i Europa i dag, vår angst for flyktningene som kommer fra Syria og andre steder for å finne en framtid i Europa. Samtidig lot Ibsen angsten for å stagnere til et annet aspekt i stykket. Dette viser det komplekse i mennesket. Jeg håper at Ibsens fantastiske tekst – med noen justeringer – kan si noe om tiden vi lever i.

URKRAFT

Om Henrik Ibsen kan oppfattes som tilknappet og kontrollert, er Peter Langdal det stikk motsatte. Dansken er i skikkelse og ord en urkraft i fri flyt, i så viltre strømmer som mulig og med en humor som vil infiltrere galskapen i Ibsens stykke på samme måte som den gjort i en rekke klassikere Langdal har rekonstruert for teaterscenen.

–        I denne sammenhengen er jeg en innvandrer som kommer til Norge og setter opp Ibsen, tilsvarende H.C. Andersen i Danmark, og det er skremmende. Men jeg tror man har mindre berøringsangst når man kommer utenfra. Det er tross alt frihet og sannhet stykket handler om, og jeg håper vi finner sannheten gjennom å ta oss friheter.

– Samfunnets støtter er jo som en lærebok i skadebegrensning for toppledere som står midt i skandalen?

– Ja, det er godt sagt, dette handler jo om en plimsoller som vi sier på dansk, et uttrykk som er oppkalt etter den britiske politikeren Samuel Plimsoll som slo ned på de som sendte skrøpelige skip på havet i den hensikt å heve forsikringssummen når de sank, sier Langdal.

Han peker på at Ibsen baserte stykkets hovedfigur og «plimsoll», den velstående konsul Bernick, på virkelige personer og hendelser i Grimstad.

–        Samfunnet støtter er jo som et kongedrama iblandet et personlig dilemma. Det tar opp de filosofiske utfordringene rundt det å leve i kjærlighet og være tro mot seg selv, samtidig som man inngår i en større sammenheng. Alle de moralske og etiske dilemmaene rundt det å kombinere familie med det å fordype seg totalt i det man arbeider med. I Bernick har vi en mann som de siste femten årene hatt én tanke i hodet, og det er skipene sine. Så konfronteres han med sine egne handlinger fra fortiden. Det er klassisk Ibsen å rive av skylappene. Han viser med sin litteratur det litteraturforskeren Georg Brandes var forsvarer for, at kunsten kun gir mening hvis den problematiserer det aktuelle, at den har en objektiv dialektikk som gir mening i våre egne liv. Ibsen sier at hver og en selv skal gå hjem og tenke over saken, er han en skurk eller ikke? Det er et jo sinnssykt moderne grep, hevder Langdal.

 

ARBEIDEREN

Et poeng er hvordan Ibsen i Samfunnets støtter – som var en stor suksess i sin samtid – foregriper temaene han tar opp i sine senere stykker.

–        Som kjønnsproblematikken i Et dukkehjem eller hvilke omkostninger det har å være en leder, en som peiler ut en retning for samfunnet rundt seg. Eller ta dramaet De unges forbund hvor han holder med det borgerlige, mens han i Samfunnets støtter faktisk forsvarer arbeideren, sier Langdal, og ivrer videre: – For første gang i verdenshistorien lot Ibsen en arbeider stå på scenen i et dramatisk stykke. Det er Aune som kommer inn og sier at han må snakke med konsulen fordi arbeiderne på verftet er misfornøyde. Hold kæft, han var stor han Ibsen du! Han sitter nede i det store Europa på 1870-tallet mens de prøyssiske krigene raser, og tenker på det lille dramaet langt oppe i nord, på arbeidskonflikter og det å være ansatt, helt nye begreper den gang. Hva vil det si å være ansatt? Hva vil det si å være sjef og måtte se på helheten foran detaljene og hva et menneske er verdt? Ibsen har en kjærlighet til folk som er driftige, de som lever i et skisma hvor de med sin individualiserte driftighet har evnen til å forføre folk, samtidig som de har en blindhet som gjør at selv om «Titanic» er sunket, så seiler de videre uansett. Det skal en viss naivitet til for å bli en karismatisk leder.

–        Og det er kjernen i en samfunnsstøtte?

–        Kjernen ligger i hvem man støtter. Aune drømmer også om framskrittet, men han er ikke opptatt av firmaet, snarere sin egen lille gruppe, arbeiderne. Så spørsmålet blir alltid, er det samfunnet du støtter, er det firmaet du støtter, er det deg selv eller din privatøkonomi? Brandes og Ibsen var svært opptatt av småborgerskapets angst for å bli avslørt fordi de levde i noe som lignet et glasskap.

 

INGEN EROTIKER

–        Hva er den kunstneriske utfordringen med å sette opp et stykke som Samfunnets støtter?

–        Utover å være et politisk stykke teater, var Ibsen fortsatt er en ung dramatiker da han skrev det. Han er ikke så god til å disponere som han skal bli i senere stykker. I prøveperioden har vi, som Lars Von Trier ville sagt, hatt mange «benspænd», snubletråder. Men utfordringen som ligger i umulighetene i stykket, den liker jeg, sier Peter Langdal, ler høyt og poengterer at han ikke minst har måttet forholde seg til fire svært forskjellige akter som endrer stykkets karakter underveis.

–        Det går fra fransk vaudevilletradisjon med høye sigarer i første akt til ragnarok i den siste. Da synker skuten, da utvikler aktualitetene i det kriminelle prosjektet til Bernick seg til det reneste vanvidd, et Watergate! Bernick er samfunnsstøtte i en småby som lever på sine egne sannheter, så kommer trussel utenfra, en rystelse som skaker det hele og sørger for sterk gjennomtrekk. Slike utluftninger har vi behov for, akkurat som det noen ganger dessverre må forferdelige katastrofer og tragedier til for at vi blir bevisste hvilke verdier som råder i samfunnet. Som terrorangrepet på Utøya og Regjeringskvartalet, eller skytingen i synagogen i København. Søren Kirkegaard sier at «Livet kan bare forstås baklengs, men det må leves forlengs». Det som skjer i Europa i dag vedrørende strømmen av flyktninger og migranter, opplever vi forlengs, men vi forstår det baklengs. Det moralske dilemmaet blir hvorvidt vi mye tidligere skulle ha bygd høyere gjerder, eller om vi skulle åpnet grensene og latt flykningene komme inn blant oss? Ibsen er god når han bruker løgnen som tidsaspekt, og viser at jo lenger tid det går, jo sterkere blir løgnen.

–        Hva ville Ibsen gjort i dag?

–        Han ville elsket dialogen i dagens offentlighet. Han ville elsket dilemmaene fordi han er dramatiker, selv om begrep som løgnen og sannheten og friheten i dag føles så store at vi vegrer oss mot å bruke dem. Det finnes svært gode idealer i disse ordene, men verdiene kan vi ikke lenger forholder oss til fordi vi har gått fra å hylle til å økonomisere, slik at vi i dag bruker uttrykk som å «investere i et kjærlighetsforhold».

–        «Frihetens ånd» velger Ibsen å kalle det i stykkets sluttsats.

–        Ja, frihetens ånd, hva er nå det? Ser man på den frie kjærligheten på 1960- og -70-tallet, er de et av mange historiske beviser for at fri seksualitet og den totale frihet alltid etterlater noen ulykkelig. Og Bernick sier aldri hele sannheten i sin tale mot slutten av stykket der han legger kortene på bordet. Det er veldig menneskelig. Vi skal alltid si sannheten, men ikke hele sannheten. Noe kan vi vente med, og det ler publikum av fordi det er så gjenkjennelig. Mer enn i noe annet stykke viser Samfunnets støtter Ibsen som en stor ironiker, men skal man forstå det fullt ut må man også ta kjærligheten i bruk. Det visste Ibsen. Nei du, folk sier at Ibsen er noe gammelt skrap, men han er alltid aktuell, på samme måte som Molières forståelse av kjærligheten alltid vil være aktuell. Molière forstår nok likevel kjærligheten bedre enn Ibsen, syns jeg, og erotikken. Der har Ibsen klare begrensinger. Politikken og maktstrukturene og de moralske dilemmaene i menneskepsyken behersket han til fulle, og han var krystallklar i kvinnespørsmål så lenge det dreide seg om kvinnenes posisjon i samfunnet. Men noen stor erotiker det er nok ikke Ibsen, der har vi noe å jobbe med.