Ifølge en studie fra Universitetet i Massachusetts lyver et gjennomsnittsmenneske tre ganger i løpet av ti minutter. Et gjennomsnittsmenneske (jo, det er doktor Rellings ord, men også en rimelig oversettelse av uttrykket average person fra den amerikanske undersøkelsen) varter altså opp med rundt regnet 300 løgner i døgnet.

Du skal ikke lyve. Det pugget jeg i kristendomstimene på barneskolen. Det lærte jeg av mamma og pappa. Trolig har det hatt liten innvirkning på løgnfrekvensen min.
I går prøvde jeg å telle hvor mange ganger jeg løy. Før lunsj var det kommet opp i et tosifret antall.

Jeg tyr langt oftere til ordbøker enn til Bibelen, og i Bokmålsordboka er lyve forklart slik: ”si noe som en vet ikke er sant”.  Det er en nokså nøktern beskrivelse, men det er liten tvil om at lyve og det tilhørende substantivet løgn er negativt ladede ord.
Men stemmer det? At løgner er så negative? At det ubetinget er noe gærnt med å lyve? Når jeg og andre gjennomsnittsmennesker lyver uten stans, fra vi står opp om morgenen til vi legger oss om kvelden, så må det enten innebære at vi bør skamme oss like ustanselig, eller at vi tar feil: At løgner ikke nødvendigvis er så ille.

For hva slags løgner er det vi serverer i løpet av en dag? Noen av dem er for å gjøre oss selv litt bedre enn vi er (Jeg trener minst tre ganger i uken), noen er pragmatiske (Var det i dag fristen var? Det hadde jeg helt glemt!), noen er for å gjøre fortellingene våre bedre (Og rett etterpå kom han inn, og vi ante jo ingenting), noen er fast inventar i språket (Jeg sa det minst tusen ganger!). Noen er for å unngå å såre andre (Ja, helt enig: Du kler kort hår mye bedre!), noen er for å få andre til å føle seg bedre (Så hyggelig at du ringte. Jeg satt akkurat og tenkte på deg!). For gjennomsnittsmennesker hører ikke de virkelig ille løgnene hverdagen til. 

I Vildanden handler det mye om språkets magi, om at ord betyr noe annet enn den bokstavelige meningen. Hjalmar vil ikke ha krøller, han foretrekker lokker. Havsens bund har en språklig verdi som havbunnen ikke rommer. Og Gregers Werle, han mener noe annet enn det han sier, observerer Hedvig. Språket har uendelige uttrykksmuligheter. Men av og til er språket lunefullt. Det går ikke an å konkludere med at løgn er ille eller ikke ille, for løgn er ikke løgn. Her har språket betydelige mangler. Det burde ha vært en hærskare av forskjellige ord for å betegne løgner for å glatte ut situasjonen, for å bøte på en pinlig stemning, for å glede andre. Riktignok har vi et uttrykk som hvit løgn, og vi har store og alvorlige livsløgner. Men det holder bare ikke! Ordene for de uskyldige og nødvendige løgnene burde ikke ha noen leksikalsk likhet med grove løgner som produseres for å såre og skade. For oss gjennomsnittsmennesker er det store flertallet av de omtrent 300 løgnene vi serverer hver dag, gode, positive og nødvendige. Og disse omtrent 300 daglige utsagnene burde rett og slett ha hett noe helt annet enn løgn.

Jo, av og til er det selvsagt best å snakke sant, og de fleste av oss er i stand til å skille ut de onde løgnene, selv om språket bare byr på én altfor stor sekkebetegnelse. Men likevel: Språket mangler noen ord her. For løgn er ikke løgn.