Hvor begynner man når man får i oppdrag å lage en forestilling til Norges store grunnlovsjubileum? Dette ærefulle oppdraget med lukt av bjørkeløv, norske flagg, 17. mai-taler og Grieg i bakgrunnen?

Høsten 2010 hadde regissør Hilde Brinchmann akkurat begynt å jobbe som husregissør for Riksteatret og fikk et klart ønske fra teatersjef Ellen Horn: “ – Jeg vil at du skal tenke på et prosjekt til Grunnlovsjubileet i 2014!” Oppfordringen kom på Riksteatrets arrangørseminar, der kulturhus-sjefene fra hele landet var samlet. Ideen til dette prosjektet oppsto idet en av kulturhussjefene reiste seg og sa: ” – Vi rundt i landet vil så gjerne bidra til repertoaret! Finnes det måter prosjekter kan utvikles på kunstnerisk, som gjør at vi rundt i landet kan bidra?»

Med det ønsket ble ideen født: Et teaterprosjekt som reiser ut og samler inn materiale fra hele Norge, lager teater av det og sender resultatet tilbake rundt i landet. – ”Fra det norske folk, til det norske folk.”

Hilde inngikk et samarbeid med dramaturg og dramatiker Henriette Vedel, som den gang nettopp hadde skrevet masteroppgave om ”virkelighetsbasert” teater; dramatikk utviklet fra dokumentarisk materiale, intervjuer og lignende.

Mens vi i 2011 var i gang med å utvikle prosjektet, leste vi, da det nærmet seg 17. mai, daværende stortingspresident Dag Terje Andersens kronikk ”Folkestyrets festdag”:

Det er hverken regjering eller storting som er det høyeste politiske organet i Norge.
Det er velgerne i valg. Hele grunnlaget for demokratiet er folkelig deltagelse. Uten den har ikke vårt styresett legitimitet. For hvem er det da politikerne skal representere? (…) 
Når Norge skal feire 200-årsjubileet for Grunnloven om tre år, er jeg opptatt av at det blir en markering som skuer fremover. Som skaper debatt om folkestyrets fremtidige utfordringer og som bidrar til engasjement og deltagelse i de demokratiske prosesser. (Aftenposten. 15.05.2011)

Denne oppfordringen ville vi gjerne ta! Gjennom å bruke dette prosjektet til å undersøke hvordan det står til med det norske folkestyret og folkets engasjement og deltagelse i det.

 I researcharbeidet vårt leste vi også sluttrapporten fra Makt og demokrati-utredningen. Der sto det bl.a. om folkets deltakelse at:

Politisk aktivitet kan omfatte alt fra valgdeltakelse til partiarbeid og tillitsverv, fra diskusjoner i nærmiljøet til aksjonsvirksomhet og avisinnlegg. Evnen til å delta (…) avhenger av politiske ressurser som utdannelse, sosiale kontakter, tid, overskudd, selvtillit og tro på at det nytter.

(Makt og demokrati.NOU. 2003: 19. )

Når hele det norske demokratiet avhenger av folkets deltagelse og en forutsetning for den deltagelsen er ”tro på at det nytter”, så må jo det å undersøke og utfordre den enkeltes tro på deres egen påvirkningskraft i folkestyret, være et relevant og vesentlig demokratisk prosjekt – nå når vi feirer demokratiet og grunnloven vår.

En del av utgangspunktet for prosjektet var nettopp vår egen usikkerhet på om det egentlig nytter å delta, om vi reelt kan endre noe ved å engasjere oss. Vi ville undersøke:

  – Hva er det som gjør at noen mennesker engasjerer seg, mens andre tenker at det ikke nytter?

Vi ville ta for oss samtiden og fokusere på det folket som utgjør folkestyret vårt i dag – og som ifølge paragraf 49 i grunnloven utgjør landets lovgivende makt:

                                                             Grunnlovens § 49

                        "Folket udøver den lovgivende Magt ved Storthinget…"

Vi ville gi forskjellige mennesker rundt i landet en mulighet til å fortelle hvordan akkurat de opplever å være en del av folkestyret vårt – for å kunne skildre forskjellige personlige opplevelser og synsvinkler.

  ltså måtte vi sørge for at vi fikk et bredt og representativt utsnitt av dette folket vi ville ha i tale. Og som de nerdene vi er, utviklet vi skjemaer med ”diversitets-kriterier”, for å forsikre oss om at vi favnet bredt nok – både når det gjaldt kjønn, alder, yrke, geografi, bakgrunn og andre faktorer.

  Vi utviklet også et sett med spørsmål:

  • Når følte du deg sist samfunnsengasjert?
  • Hva ville du snakket om hvis du skulle holde en tale på Stortinget?
  • Kan du huske første gangen du stemte?
  • Opplever du selv at du har påvirkningskraft?
  • Fortell om en gang du har hatt sterke følelser rundt noe politisk.
  • Hva er det største du har opplevd i ditt liv?
  • Har du noen gang opplevd konflikter med venner eller familie på grunn av noe politisk?
  • Har du tro på det norske folkestyret?

Det var viktig for oss at vi stilte de samme spørsmålene til alle – om de så var fiskere, stortingsrepresentanter, sykepleiere eller asylsøkere. Det skulle være en del av den demokratiske tanken i prosjektet: At uansett hvem de var, så svarte de på de samme spørsmålene.

Fra og med høsten 2011 begynte vi å teste ut intervjuspørsmålene og snart var ”stemme-sankingen” i full gang. Vi har intervjuet folk fra bittesmå øyer på Flagruten mellom Stavanger og Bergen og blitt sjøsyke. Reist Norge rundt med Hurtigruten, buss, fly og tog for å intervjue folk om bord på fiskekuttere, på kafeer, på Stortinget, på gata, på stranda, på bussen, på flyplassen, på skoleveien, på sykehus, på museer og de merkeligste steder.

Reisene våre har gitt oss mange sterke møter og mange sterke historier. Da Hilde var inne på Stortinget for å intervjue ungdomspolitikere, fant hun en eldre herremann i et avishjørne. Mannen viste seg å være Inge Lønning, som – tross i at Hilde i begynnelsen ikke forsto hvem det var hun snakket med(!) – villig delte sin livshistorie og bakgrunnen for et liv i samfunnets tjeneste. Også ham ble det teater av.

Aller helst ville vi rundt og møte folk nettopp der de er – i fjell og fjord og by og land. Men ikke bare gjennom muntlige intervjuer har vi samlet inn folks personlige historier og tanker. Flere hundre nordmenn har også mottatt en epost fra folkestyre@riksteatret med forespørsel om å delta i prosjektet. Vi har skrevet til hesteeiere på Hamar, speiderledere i Troms, korpsjenter på Lørenskog, båtentusiaster i Kristiansand, barnehageansatte i Vadsø, medlemmer av Bergen Astronomiforening, en hundeeierforening i Nord-Trøndelag og en drøss andre.

Når man kikker på responsen vi har fått, kan man gjøre flere interessante observasjoner. For eksempel viser eldre norske kvinner seg som overraskende ivrige epostskrivere. De skriver inn fra hele landet – fra den pensjonerte tannlegen i Bodø til den pensjonerte lærerinnen i Kristiansand.

 Men den kanskje mest interessante observasjonen, er at nærmest ingen – sånn i første omgang – mener at de har noe å si om folkestyret vårt som er verdt å lytte til fra en teaterscene. Praktisk talt alle som har svart oss skriver tilbake bare for høflig å fortelle at de nok ikke er interessante for oss:

 ”Jeg tror dessverre ikke jeg er aktuell for dette prosjektet.”

”Dette er det nok andre som vet mer om enn meg.”

”Spennende prosjekt, men dere kan sikkert finne andre som er bedre egnet.”

”Jeg tror ikke jeg ville være særlig interessant for dere.”

Mange av de samme reaksjonene har vi møtt fra flere når vi ute i felten spør folk om vi kan intervjue dem til et prosjekt om det norske folkestyret: Noen sier de ikke vet så mye om sånt noe, eller følger godt nok med, andre at de ikke har opplevd noe særlig, eller at de ikke er sånt et spennende, engasjert menneske som vi sikkert er ute etter. ”Det er nok ikke meg dere vil snakke med.”

Til hver av disse har vi svart at ”Jo. Vi er interessert i å høre akkurat dine tanker og akkurat din historie. Uansett hvor mye du synes at du vet, eller ikke vet. Uansett hvor engasjert du mener at du er, eller ikke er.” Det er jo det som er hele poenget!

Det fantastiske er at når de har latt seg overtale og begynner å fortelle oss det de har på hjertet, det de har opplevd, det de går og tenker på – så er det faktisk aldri uinteressant.

Folk er mye mer interessante enn de tror.

Nettopp dette har vi opplevd som veldig meningsfullt ved dette prosjektet: Å reise rundt i landet og fortelle folk at vi gjerne vil høre hva nettopp de har å si – og overbevise dem om at man ikke må kvalifisere på noen måte for å delta i dette. I mange tilfeller har vi tydelig kunnet merke at det virkelig har betydd noe for folk; at noen ønsker å lytte til dem, høre det de har å fortelle, tillegger deres mening betydning.  

En annen interessant observasjon er at folk også er mer engasjerte enn de tror. Veldig mange svarer at ”Samfunnsengasjert – nei, det er jeg nok ikke.” Men etter hvert som de snakker kommer det nesten alltid frem at det er ting som engasjerer dem. Om det så er eldreomsorg, innvandringspolitikk, klima, trygghet på veiene, alkoholpolitikk, overbyråkratisering  eller spredning av kongekrabber. Samfunnet vårt opptar folk.  Men politikken – det å engasjere seg i den – det er det mange som føler at ikke nytter. Mange opplever at ”det gjør jo ingen forskjell allikevel”, å engasjere seg, å delta i demokratiet. De føler ikke at deres stemme gjør noen forskjell. Mens andre igjen vier livet til politikken og samfunnets tjeneste, tror på at det nytter og kjemper seg gjennom papirmassen av politiske dokumenter for å stille godt forberedt til neste debatt – og endre verden bare litt.

Engasjert seg har også skuespillerne i prosjektet, som aktivt og lekent har deltatt i utviklingen av tekstmaterialet og som også selv har vært ute og intervjue folk. Det vil de fortsette med når forestillingen drar på turné rundt i landet! På hvert enkelt spillested vil stykket slippe til et rykende ferskt lokalt intervju.

Det er ikke bare skuespillerne vi bør takke for engasjement og aktiv deltagelse. Det har vært kjennetegnende for denne prosessen at folk nærmest ikke har kunnet komme i nærheten av den, uten at de har endt med selv å bli en del av den. Nesten alle vi har møtt underveis har endt med å delta på den ene eller andre måten – ved selv å bli intervjuet, komme med ideer til tekster, bli fotografert til plakaten eller noe helt annet. Om de så er reportere fra NRK som skulle lage et innslag, studenter fra KHiO som skulle være fluer på veggen, hospitanter fra Kulturrådet som skulle observere, eller testpublikummere som ender som stand-in skuespillere i workshopen. På den måten har dette vært en veldig kollektiv og åpen prosess – og det har vi satt veldig pris på!

Når vi skriver dette, er det februar 2014, tre år siden vi begynte på dette prosjektet og bare noen uker til urpremieren i Nydalen. I tre år har vi lest, tenkt, tatt tog, intervjuet, diskutert, transkribert, reist med Hurtigruten, tekstbearbeidet, prøvd ut tekster med våre seks fantastiske skuespillere og skrevet på det som har blitt til  Folkestyre 2014.

Vi har jobbet så lenge med dette som teater-tekst, at vi nesten har glemt at det er virkelige mennesker som har sagt ordene. Vi skvetter nesten når vi skrur på taleopptakene fra intervjuene og hører mennesket på båndet si replikkene fra stykket. Det føles nesten fjernt at et menneske en gang har sagt dette rett fra hjertet. Men det har de jo.

For noen dager siden fikk regissør Hilde seg en ”reality-check”, da hun oppsøkte en av de første vi intervjuet. Det var et intervju våren 2012, på Sagene - Torshov Seniorsenter:

 «Du må snakke me´n Emil!» sa damen i resepsjonen, da Hilde spurte om hun trodde det var noen som kunne tenke seg å intervjues. ”Milde Maria de Grazia!” utbrøt den gamle sjømannen, da hun fortalte ham at hun kom fra Riksteatret og gjerne ville høre hva han tenkte om det norske folkestyret. Og det var ikke lite han hadde på hjertet! Slik ble den gamle sjømannen Arne Emil til ”Tekst 3”.

Nå, nesten to år senere, med lett bankende hjerte, trengte Hilde seg inn på seniorsenterets bingokveld. Arne Emil satt lengst fremme, og hadde allerede vunnet et ostefat som stod trygt plassert på rullatoren. ”Livshistorien din skal sendes på turné med Riksteatret”, fortalte Hilde ham. ”Oh mon dieu…” svarte han, med store øyne. ”Og manuset skal gis ut i bokform – så du kommer på trykk også” kunne Hilde fortelle ham. Han fikk manuset vårt og bladde opp på siden der hans historie står. Da klarte ikke Arne Emil å si noe som helst på et eneste språk, for han tok rett og slett til tårene.

Snart blir både Arne Emil og over 60 andre av de mange, mange vi har snakket med, til både teaterforestilling og til bok. Tusen takk til alle dere som har delt opplevelser, tanker, drømmer og tid. Og til publikum og lesere: God fornøyelse og godt jubileum!

Hilde Brinchmann og Henriette Vedel

Oslo, februar 2014