Som en seriøs og leken dirigent styrer Kim Haugens sine sju skuespillere mot det endelige målet: Å få folk til å skratt-le!

- Troverdighet! Det hele bunner i å skape en troverdig handling ut av det som er ren og skjær galskap, sier Kim Haugen med alvor i blikket og energi i stemmen.

Han har i oppgave å lose i havn den elleville farsen Kollaps i kulissene; et fenomen som på de britiske øyer er beskrevet som en slags blanding av Hotell i særklasse, Panikk i kulissene og Agatha Christie-klassikeren The Mousetrap.

- Vi må rett og slett spille ”dårlig” teater på en suveren måte. Dette dreier seg om et litt selvhøytidelig teaterlag bestående av amatører. I den norske versjonen skal de samarbeide med Riksteatret. De er voldsomt ivrige, men det aller meste går galt. Ikke minst i kulissene. De mest absurde situasjoner oppstår. Vi har et lag med sju særdeles dyktige komediespillere, som skal formidle dette med høyt engasjement og på blodig alvor, forklarer Haugen.

- Og hvordan skal dere få til det?

- Min rolle er litt som en dirigent som prøver å få instrumentene til å spille i samme toneleie og samme takt. I dette stykket er de fleste skuespillerne på scenen samtidig. Alle må bidra hele tiden. Forlystelsesteater krever mye av skuespillerne. Ingen må ”stjele” en scene, alle må være på alerten. I farsen er det selve formen som er viktig, det er den som skaper humoren. Handlingen i seg selv er nokså underordnet. Og da må det være presisjon, tempo og timing, fortsetter regissøren.

Han bruker gjerne en metafor fra fotballens verden for å poengtere:

- Det er som når en god fotballspiller serverer en strålende pasning til en spiss som scorer mål. Det samme gjelder i denne type farser. Skuespillerne må spille hverandre gode. I tillegg må alt det tekniske fungere, lyd og lys – og alt skal helst foregå i et høyt tempo, fortsetter Haugen.

Og for å holde oss innen ballspillets metaforer; Haugen er tilhenger av ”samhandling”.

- Vi har hatt det gøy sammen under prøvetiden. Det er en stor glede å jobbe med så dyktige folk. Alle bidrar med innspill, men til slutt tar jeg avgjørelsen om hvordan det skal bli. Mitt poeng er å gjøre skuespillerne gode og trygge. Jo tryggere du er, jo bedre blir du! Understreker Kim Haugen, som jo selv er en av landets ledende skuespillere.

-Men vet du hva som får publikum til å le?

- Man vet aldri helt hva som funker før publikum sitter i salen. Publikum er en vesentlig medspiller i en farse. Jeg har jo en del erfaring, en magefølelse på hva jeg selv synes er gøyalt. Og de sju på scenen har også solid erfaring i å få publikum til å le. Og selve situasjonen i stykket innbyr til komikk; det at disse dønn seriøse ”skuespillerne” opplever at absolutt alt går galt, hele tiden. Jo mer seriøs man er i slike situasjoner, jo morsommere er det for publikum.

- Hva var det som fikk deg til å ha regi på denne elleville galskapen?

- Jeg hørte om stykket, som egentlig startet som et pub-teater i London, før det fant veien til fringe-festivalen i Edinburgh og så til West End. Etter å ha sett det, tenkte jeg at dette måtte være et kjempemorsomt stykke for norske komikere. Jeg tente på ideen, og nå skal vi få det ut til publikum. Jeg tror det er et stykke som favner bredt, også aldersmessig, mener Haugen.

Kim Haugen hadde nylig stor suksess som regissør for Riksteatrets oppsetning av Litt av et par med Sven Nordin og Nils Vogt, som også var et samarbeid med Chat Noir. Som skuespiller er han selv kjent for å beherske alle sjangre. Men det å briljere i det rene underholdningsteatret, det krever et helt eget komisk talent.

- Det er vanskelig å sette ord på det; hva et komedietalent er for noe. Først og fremst handler det om musikalitet, om energi. Komedie krever mye energi, timing og et godt blikk for hvordan man selv oppfattes. Jeg tror egentlig at komisk talent er noe man har. Men det kan og skal også dyrkes og foredles – det viser jo ikke minst det fantastiske ensemblet vi hat fått med oss på denne oppsetningen.
Sier stykkets regissør, som definitivt har talent for komikk.

Av Borghild Maaland