Fire begravelser og ett bryllup

Morten Joachim mistet nesten hele familien sin. Han fant seg selv. I "Fire begravelser og et bryllup" forteller han historien.

Han kaller det «emosjonelt detektivarbeid». Da Morten Joachim for rundt tolv år siden begynte det arbeidet som skulle bli til teaterforestillingen om hans liv, var det som en slags egenterapi. Han var trist og lei seg, konfliktsky og med lav selvtillit, og redd for ikke å få til noe i livet. Hvorfor, spurte han seg selv, og han begynte å skrive for å forstå seg selv og de menneskene som hadde gjort ham til den han var.
- Hvorfor ble mora mi så innmari avhengig av heroin? For meg har det vært et veldig viktig spørsmål. Hadde jeg ikke forstått det, ville jeg heller ikke ha forstått hva det var jeg var lei meg for, sier han.
- For meg har det vært viktig å sette ord på ting. Som det at jeg, i meg selv, ikke var viktig nok for mine foreldre. Før jeg greide å si det høyt, kunne jeg heller ikke lære meg å leve med det.

Utrygg start

Morten Joachim ble født med heroinabstinenser. Han var ett år da faren hans ble satt i fengsel. Barndommen var ustabil. Ungdomstiden, også, og flere år av voksenlivet. Strengt tatt er det fem begravelser i «Fire begravelser og ett bryllup»: For broren, mora, stefaren, faren og mormora.
Mormor døde først. Morten Joachim hadde delvis vokst opp hos henne og mannen hennes.
- De ga meg mye oppmerksomhet og omsorg. Jeg bodde ikke der hele oppveksten, men jeg har alltid følt at jeg har hatt dem, sier han.
Ikke at alt var helt slik det skulle være hos mormor, heller. Hun slet, hun også.
- Jeg var aldri utsatt for misbruk, heller utrygghet. Men jeg skjønte tidlig at det var noe som ikke var helt bra, i vår familie. Ikke helt på stell. Sånt kan være farlig for et barn, men jeg klarte tidlig å sette ord på ting for meg selv. I ettertid har jeg tenkt at det var viktig, det at jeg forsto såpass mye som jeg gjorde og kunne forklare det for meg selv. Jeg skjulte sykdomstegnene i familien for omverdenen, slik at jeg selv skulle kunne framstå som et normalt sosialt individ. Jeg kunne si til meg selv at dette må jeg gå gjennom, og så kan jeg komme ut på den andre siden, som en normalt oppegående fyr. Allerede da jeg gikk på videregående gledet jeg meg til å få barn. Jeg visste at jeg skulle klare det foreldrene mine ikke hadde klart, sier han.
- Men så havnet jeg jo litt i grøfta, jeg også. Det var idiotisk.

Det som gikk galt

Den som ser «Fire begravelser og ett bryllup» får vite hvor langt uti grøfta Morten Joachim kom. Han forteller om lovbrudd.
- Jeg har fått mange råd om ikke å si dette på scenen. Men for meg var det viktig å ha det med. Det er en del av min historie. Jeg er et produkt av min oppvekst, og noen grenser som for andre er helt klare, har for meg vært mer utydelige. De aller fleste tenker ikke på kriminelle handlinger som en mulighet. For meg var det innenfor det som var normalt.
- Har du vurdert om du kunne blitt satt under politietterforskning på grunn av forestillingen?
- Jeg har vurdert det. Jeg har snakket med folk om det, men jeg har kommet fram til at det ikke er sannsynlig. Dette er scenekunst. Selv dette intervjuet er en slags opptreden. Rent juridisk er det ullent, hva som er sant og hva som er satt på spissen. Å skulle forfølge meg for noe, tror jeg ikke er i noens interesse. Når jeg forteller, avromantiserer jeg. Jeg mener det som en innrømmelse av at noe gikk galt.
- Det signaliserer nok også hvor mye verre det kunne ha gått?
- Ja, og det er en påminnelse om at selv når man tror har lagt noe bak seg, kan man ta noen dumme valg. Jeg prøver å få sagt at selv om en gjør feil, er det ikke for sent å snu. Det går an å stoppe opp, og å skjerpe seg.
- Historien viser også hvor viktig det er for deg å jobbe i teatret. Hvor langt du var villig til å gå for å få det til.
- Ja. For meg er det en veldig angstbefengt tanke å ikke jobbe med teater. Jeg vet ikke hva annet jeg skulle kunne gjøre.

Livet nå

Nå har han det bra. Morten Joachim er selvlært som instruktør og dramatiker, og han har arbeidet hardt med å bygge seg opp i teatret. Han har jobbet med selvfølelsen, med å forstå fortiden, og med å sette grenser. Han har giftet seg og fått barn. Nå er fortiden nettopp det, fortid.
- Hvordan har det å skrive ned og å framføre historien din, vært med på å hjelpe deg dit du er kommet nå?
- Jeg er nok blitt bedre i stand til å forstå det jeg har opplevd. For meg betyr det mye at jeg kan forstå i detalj hvordan og hvorfor ting påvirker meg. Når det er gjort, kan jeg pakke det sammen og putte det i kjelleren. Det er strategien min. Det handler om å tenke seg til et forbedret selvbilde, og å ta vare på det som er verdifullt og kaste det som ikke betyr noe. Teksten hadde absolutt en terapeutisk funksjon da jeg begynte å skrive. Og da jeg første gang framførte den, i langversjon på Soria Laboratoria i 2013. Jeg grein, publikum grein. Men da vi begynte å arbeide den ut til «Fire begravelser og ett bryllup», var jeg allerede videre. Nå kan jeg se teksten som en tekst og forestillingen som teater. Jeg kan vurdere det teknisk. Det er ikke fordi jeg har skjøvet det fra meg. Det er fordi det er ferdigtenkt. Jeg har gått gjennom det så mange ganger, sier han.
- Alle problemene med å bruke levende mennesker som modeller i kunsten har vært mye diskutert, i det siste. De du snakker mest om i forestillingen er døde nå, men de har jo vært levende en gang. Hva tenker du om denne problematikken?
- Jeg har et nokså pragmatisk syn på det. De døde har ikke vondt av noe som helst. Men så er det jo ikke egentlig dem dette handler om. Jeg har ikke noe behov for å drive karakterdrap eller å komme med moralske dommer. Jeg forsøker å forklare hva deres oppførsel gjorde med meg. Det var en del ting jeg ble lei meg av, og episoder noen kommer uheldig ut av, men det viktige var å fortelle hvordan det påvirket meg. Fra det lille jeg har igjen av familie, har jeg fått litt Knausgård-kritikk. Det er noen som synes jeg fokuserer for mye på det vanskelige og sier for lite om det som var fint. Men jeg både håper og tror at jeg har klart å skåne dem som fortsatt er i live.

Fakta om Morten Joachim

  • Norsk teaterregissør og dramatiker, født 1974.
  • Han etablerte teaterkompaniet Soria under Moria og arbeidskollektivet Sorialab.
  • For Riksteatret, Nationaltheatret og Oslo Nye Teater har han skapt to «Doktor Proktor»-forestillinger ut fra Jo Nesbøs bøker. Han sto bak Prøysen-forestillingene «Skaff meg en synder» (Teater Innlandet) og «Trost i taklampa» (Prøysenfestivalen), og har både skrevet manus til og regissert «Jeg er Robin Hood», som nå er på turné med Teater Innlandet. Han regisserte Puppan til pappa» for Trøndelag Teater (2014) og «La den rette komme inn» for Rogaland Teater (2015).
  • To av forestillingene han har regissert, «Doktor Proktors prompepulver» (2013) og «Jorda rundt på åtti dager» (2015), har vært nominert til Heddaprisen, begge i kategorien for beste barne- og ungdomsforestilling.
  • Forestillingen «Fire begravelser og ett bryllup» handler om hans egen livshistorie. Morten Joachim har skrevet teksten og opptrer selv i forestillingen.

Les mer om Fire begravelser og ett bryllup