To ukers intens Norgesturné for å intervju nordmenn om deres forhold til demokrati er avsluttet og jeg sitter lettere ”Norges-svimmel” i en leilighet på Torshov i Oslo.

Da jeg tok Hurtigruta fra Tromsø til Kirkenes, lå båten til land i to timer i Honningsvåg. Jeg - bokstavelig talt - trålte byen på jakt etter et menneske som det kunne være spennende å snakke med.

Hilde og fiskerenJeg tenkte først at det ville være for stereotypt og selvfølgelig å gå rett til fiskebrygga, så jeg begynte med å gå så langt opp i byen jeg kunne for å finne noen andre enn en fisker. Men det var som om det var meningen at jeg skulle ned dit, for det fantes nesten ikke folk ute. Til slutt ga jeg opp og gikk ned på brygga. Der traff jeg fiskeren. Resultatet av vårt møte har dramaturg Henriette Vedel omgjort til tekst som dere kan lese om i dette blogginnlegget folkestyre2014.no.

Det har vært spennende uker på reise. Som den ignorante søring jeg er fikk jeg en del viktige perspektiver satt på plass. For det første i forhold til avstander. Togturen fra Trondheim til Oslo var som en trivelig svipptur sammenlignet med 8- timers bussturen fra Alta til Tromsø eller 11- timers bussturen fra Tromsø til Svolvær. Norge er et langt land, med fantastiske fjell og fjorder. Og sinnssykt svingete veier! Denne kvinnen skal gå til innkjøp av reisesykepiller før neste reise. Det er i alle fall helt sikkert.

Jeg føler et stort ansvar i å skulle forvalte historiene til alle de fine menneskene jeg har møtt. Selv om menneskene forblir anonyme i den endelige forestillingen så er det veldig spesielt å ha møtt alle sammen. Sittet sammen med dem og sett dem i øya. Følt på ærefrykten de føler over at Riksteatret vil høre deres stemme og at det de sier kanskje skal bli replikker på en scene. ”Ja om du får Brad Pitt til å spelle mæ så kommer i alle fall folk og ser!” avsluttet Kirkenes-mannen som jobbet i møbelbutikk. Tidligere hadde han lagt ut om hvor lett det ville være å bli populær statsminister i Norge og at folket ville båret ham på gullstol hvis han bare hadde kutta i folks enkle utgifter som mat og bensin.

Jeg lurer på hvor den 16 år gamle afghanske asylsøkeren er nå. Han som begynte flukten da han var 5 år gammel og som mistet søsteren sin i fjellene da de flyktet sammen med ”many, many people” fra Pakistan til Tyrkia og som ennå ikke vet hvor hun er. Jeg lurer på om myndighetene tror på at han er 16 år og ikke lenger vil sende ham ”tilbake” fordi de mener han er 19. Han som satt på en benk foran Stortinget og frøs. Og som ga penger til en rumensk tigger.

Jeg tenker på at Inge Lønning er død. Og hvor flott det er at jeg fikk et langt intervju med ham der han snakker om hvorfor han har brukt hele livet sitt på samfunnet.

Jeg hører på plata til den utbrente læreren som har begynt å spille saxofon på toppen av Hurtigruta, fordi NAV mener han er for oppegående til å få hjelp etter sammenbruddet, skilsmissen og den personlige konkursen.

Jeg lurer på hva ”politisk korrekt” egentlig betyr.

Jeg ser at det mest sårbare og brennbare spørsmålet i folket er ”hvem er det norske folk?”.

Jeg vil gjerne snakke med noen som er anti-demokrater.

Jeg tenker på maktposisjonen man sitter i når man skal beskrive hvordan virkeligheten ”er”.

Jeg kjenner at jeg er litt redd for å uttale meg på nettet om samfunnet fordi nettdebattene har blitt så aggressive.

Jeg tenker at dette vil jeg gjøre allikevel!