Det finnes så mange slags beruselse. Regissør Ole Anders Tandberg ble beruset av å lese Karl Ove Knausgårds Min kamp.

Mode Steinkjer møter regissør Ole Anders Tandberg.

-Jeg ble skuffet av bøkene som kom etterpå. Det var sånn at festen var så jævla deilig at det å sette seg ned å drikke igjen dagen etter ikke var så lystbetont, sier regissøren om hvordan han gikk løs på dramatiseringen av Min kamp, opprinnelig for fire skuespillere på Stockholm Stadsteater i 2015.

Utgangspunktet for teaterstykket er en roman i seks bind på 3622 sider, en tilsynelatende umulig oppgave. Men gjennom Tandbergs personlige filtrering ble det til et teaterstykke som nå også settes opp på norske scener, med Agnes Kittelsen, Ingjerd Egeberg, Øystein Røger og Christian Rubeck. Alle fire spiller rollen som Karl Ove Knausgård, og utvalget fra bøkene er Tandbergs egne.

-En annen skulle valgt noe helt annet, selvfølgelig, og det betyr bare at jeg har filtrert Min kamp med mitt liv og mine livserfaringer. Jeg begynte med å sette små post-it-lapper i boken der jeg fant et smertepunkt, noe som talte til meg. Men det ble jo så mye lapper til slutt at det ikke var noen framkommelig metode. Jeg måtte finne en dramaturgisk totempåle som sto midt i verket, og den pålen er døden. Hele verket kretser rundt døden, og om det å skulle skrive seg fri fra skammen og bli et fritt, helt menneske, sier Tandberg.

-Gjelder det samme for deg når du skaper teater?

-Dypest sett gjør det jo det. Jeg liker teater fordi det har den muligheten i seg. Teatret er så utrolig mange sjangere, det er komisk, grotesk, dramatisk og plumpt, men kan fange det som man ikke kan sette ord på. Når alt bare står og dirrer. «Å skrive er å trekke ut fra skyggene det vi ikke vet», skriver Knausgård. Det kunne vært Tarjei Vesaas som sa det. Jeg har vært veldig opptatt av Vesaas i mitt liv, og jeg kjenner igjen Vesaas i Knausgård. Jeg kjenner igjen formuleringer som er arven etter ham, det som handler om å formulere det ubeskrivelige, sier Tandberg, og peker på hvordan teksten kretser rundt menn og menns skam og skyldfølelse.

-Det er få forfattere som har vært så hudløst utleverende, men samtidig sier Knausgård at han ikke kommer i nærheten av å beskrive det slik som det virkelig var. Noe har han tatt bort av det han har skrevet om andre, men det handler også om at det er ting han ikke har skrevet om seg selv fordi det ville være umulig å sette ord på det. Det er derfor man får syn på sitt eget når man leser «Min kamp».

-Hva er skammens rolle i kunsten?

-Mannlig selvmedlidenhet er kunstens største drivkraft, var det en svensk kunstner som sa. Det er jo et humoristisk uttrykk fordi selvmedlidenhet er jo ikke noe å være stolt av, men det viser seg å bli mange bilder av det, og romaner og musikk. Det er fordi skammen – i hvert fall slik vi husker den fra barndommen – er så utrolig sterk. Den har kraft, en kvelende kraft til å fullstendig dominere og blokkere et menneske, og drømmen om å være fri og sterk står i motsetning til skammen. I den grad kunsten er et opprør, er den et forsøk på å gjøre seg fri fra noe.

-Hvordan frigjør du deg fra all støyen rundt selve bøkene?

-Gjennom bare å tenke på det som litteratur, og ikke forholde meg til det mediejaget som oppsto da bøkene kom. Utover det Knausgård beskriver av angsten dette framkalte hos han og måten han håndterte det på, skammen over det han hadde gjort og skyldfølelsen over å få barn, forsøker romanprosjektet å forstå verden gjennom seg selv, de verste tingene som har skjedd både i vår historie og vår samtid. Utøya-massakren og jødeutryddelsen forsøker han å forstå gjennom å skrive sitt eget liv og gjennom sin egen skrekk for det sosiale, sier Tandberg, som tidlig i prosessen ble klar over at teksten var en utfordring for skuespillerne.

-På scenen leter man etter en slags konsekvens, mens når man leser romanen så harselerer han over svenskenes språkkunnskaper. Han får masse energi av dette hatet mot svenskene hvor han dyrker sitt eget utenforskap ved å være nordmann i Sverige. Mye av grunnen til at jeg ville ta forestillingen til Norge var at jeg ville teste Knausgårds originale språk og måte å bygge en setning på. Teksten er fantastisk på den måten at den er komponert som en sats, et stykke musikk. Jeg tror Shakespeare lekte med sånne grep som også Karl Ove Knausgård benytter seg av, og fra en dramatikers synspunkt er det en veldig glede å oppdage. Det var ikke ærefrykt, snarere en følelse av at dette må jeg ta vare på. Frykten besto i at hva man enn gjorde så blir det feil. Det er for svært. Jeg tenkte at hva om Karl Ove ser dette og så sier «hvorfor har du ikke tatt med det, det er jo det viktigste i boken»? Jeg har fortsatt en frykt for at det viktigste ikke er med, men det er ingen som har sagt det til meg ennå.