Årets Hedda-priser er delt ut, og teater-Norge har hedret noen av personene og institusjonene som stod bak noen av de mest fremragende sceneprestasjoner i teateråret som gikk. Det er gledelig å se at prisene gikk til et så stort mangfold av uttrykk.

I Riksteatret har vi et ønske om å være et nav i teater-Norge. Vi har en vei igjen å gå før vi kan si at vi innfrir alle sider ved begrepet, men én av våre viktigste oppgaver er å koble kunstnere fra ulike miljøer og institusjoner sammen og bidra til at flest mulig mennesker over hele landet får gleden av å oppleve de teaterforestillingene som bli skapt av offentlige kulturmidler.

I hele min sjefsperiode har samarbeid vært et høyt prioritert strategisk satsningsområde.  Derfor har vi blant annet innført ordningen med ”ett fast samarbeidsteater”, som vi samproduserer forestillinger med og utveksler gjestespill fra. I fjor hadde vi hundreåringen Det Norske Teatret som partner. Tidligere har vi hatt Teatret Vårt, Nationaltheatret, DNS, Hålogaland Teater, Agder Teater og mange flere. Når skulle Norge feirer demokratiet i 2014, valgte vi å samprodusere  og utveksle forestillinger fra det frie feltet.  

SAGAVi har inngått kompaniskap med det norsk- amerikanske figurteaterkompaniet Wakka Wakka, det internasjonalt baserte kompaniet NIE (New International Encounter), Alan Lucien Øien og hans kompani Wintherguest og Cirka Teater, som i disse dager feierer sitt 30års-jubileum. Slik er vi med på å bidra til at scenekunst på et høyt nasjonalt nivå når publikum som bor over hele landet.

Det er interessant å se at flere av de produksjonene som fikk flest nominasjoner og priser under årets Heddapris-utdeling er samprodusert av flere samarbeidspartnere.  Riksteatret har vært partner og co-produsent for både Hundre hemmeligheter (beste audiovisuelle design og beste barne- og ungdomsforestilling) og Alan Lucien og Andrew Wales «Coelacanth» (beste tekst). Felles for begge produksjonene er, at de i tillegg til å ha flere en én produsent, er laget av produsenter som består av representanter fra både det frie feltet og institusjonene. Det er produksjoner der manCoelacanth har  våget å satse på nyskapende og høyt kunstnerisk nivå. Takket være det store spleiselaget, har man også hatt råd til å satse på det ypperste. Som sjef for hele landets teater, synes jeg også det er stilig å tenke på  at disse produksjonene blir sikret en distribusjon til flere enn én scene.

Jeg vet at jeg slår inn åpne dører i det frie feltet – men jeg oppforer til mer samarbeid i og utenfor de opptråkkede skillelinjene i norsk teater. I jaget etter å drive med publikumsbygging og nå nye målgrupper, glemmer vi ofte at det er vi som må forandre oss. Ikke publikum.