Sokrates’ forsvarstale stiller oss overfor et tilsynelatende paradoks. Hvordan kunne en jury dømme en mann på 70 år til døden for å praktisere ytringsfriheten som var grunnlaget for Athens egen styreform?

Da rettsaken mot Sokrates fant sted (399 før Kristus), hersket det et såkalt direkte demokrati i Athen. Ikke bare hadde alle (mannlige) borgere rett til å møte og tale i folkeforsamlingen, det ble også forventet av borgerne at de deltok aktivt i styret av staten. Selv om ytringsfrihet ikke var nedfelt i noen lov, var borgernes rett til å si sin mening en selvsagt forutsetning for et slikt styresett. Sokrates var athensk borger og utnyttet athenernes sans for fri meningsutveksling til fulle: Han tilbrakte dagene med å snakke med sine medborgere om grunnleggende politiske og moralske spørsmål. Sokrates gjorde med andre ord ikke noe annet enn å snakke, han fikk andre til å si sine meninger og stilte kritiske spørsmål ved disse. Dette ble han anklagetog dømt til døden for.

Hvordan kunne et flertall av 500 athenske borgere, som juryen besto av, dømme en 70 år gammel mann til døden, en mann som ikke hadde gjort annet enn å praktisere den ytringsfriheten som var grunnlaget for deres egen styreform?

Å si at Sokrates ikke gjorde annet enn å snakke med sine medborgere, er naturligvis ingen dekkende beskrivelse av Sokrates’ virksomhet. Hans utvalgte samtalepartnere ble snarere ofre for en tøff og ganske ubarmhjertig utspørring, hvor Sokrates avslørte uvitenhet om emner den utspurte mente – og var forventet – å ha greie på. Det må for eksempel ha vært ydmykende for erfarne politikere å bli blottstilt på denne måten, ikke bare foran Sokrates, men også foran ungdommer – gjerne sønner av fremtredende athenere – som bivånet disse seansene og hadde stor beundring for Sokrates’ fryktløse blottstilling av enhver autoritet. Platon, forfatteren av Sokrates’ forsvarstale,var en av disse ungdommene.

I Forsvarstalen formulerer Sokrates anklagen mot seg slik: «Sokrates forbryter seg mot loven idet han forderver ungdommen, forsømmer å dyrke de guder som staten dyrker, og dyrker andre, nye demoniske makter». Det var i Athen dødsstraff for ugudelighet, men ikke for å forderve ungdommen. Likevel er det all grunn til å tro at det var frykten for Sokrates’ påvirkning på ungdommen som var det reelle grunnlaget for at han ble fremstilt for retten og deretter dømt til døden. Var Sokrates en reell trussel mot den athenske statsforfatningen? Var det grunnen til at et flertall av juryen fant det riktig å kvitte seg med ham?

«Sokrates har forstått at hans visdom når alt kommer til alt ikke betyr det minste; derfor er han den viseste av dere». Slik tolker Sokrates oraklet i Delfi, som utropte ham til Athensviseste mann. Med andre ord: Sokrates er den eneste som ikke er offer for innbilt viten, og nettoppderfor er han vis. Denne visdommen, som «ikke betyr det minste», viser seg imidlertid å bety ganske mye: Sokrates påstår for eksempel at bare han, nettopp på grunn av sin visdom, kan gjøre athenerne lykkelige.

Her ligger antakelig noe av kjernen til den trusselen Sokrates ble oppfattet som: Sokrates lærer ungdommen opp til å se på det athenske demokratiet som et styre av inkompetente. Og ikke nok med det: Han hevder at athenske fedre ikke vet hvordan de skal oppdra sine sønner og utfordrer dermed også borgernes autoritet over familien. Sokrates stiller med andre ord spørsmål ved hele grunnlaget for den athenske bystaten.

Sokrates’ «lære» var ikke bare av negativ, men også undergravende, art, i hvert fall i politisk forstand. Sokrates var ingen politiker, hans visdom utfordret enhver politisk virksomhet og enhver borgerlig anstendighet. Ingenting, absolutt ingenting, skulle tas for gitt. Slik sett var det ikke plass til en Sokrates innen et politisk fellesskap, som tross alt må bygge på enkeltegrunnleggende felles verdier. Rettssaken og dommen mot Sokrates viste at det hersket en uoverstigelig kløft mellom filosofi og politikk. Vi kan mistenke Sokrates for selv å ha fremprovosert en dødsdom, nettopp for å demonstrere at hans visdom lå på et annet nivå enn praktisk politikk.

Sokrates’ dødsdom kan sammenlignes med Jesu korsfestelse: På samme måte som korsfestelsen var nødvendig for å oppfylle Kristi misjon, var dødsdommen nødvendig for å oppfylle Sokrates’ filosofiske gjerning. Ved å tømme giftbegeret ble Sokrates selve symbolet på Filosofen, et symbol som fremdeles lever og som selv i dag, nesten 2500 år senere, er blitt bestemmende for hva vi forstår ved filosofi.

Publisert med tillatelse fra Nationaltheatret.